Glocal
Da jeg arbeidet i American Express brukte vi utrykket "Glocal". Think Global, Act Local. Tenk helhetlig, men husk hvilket marked du opererer i. Vi har på grunn av klimaet alltid måtte importere en del råvarer og tekstiler, som bomull og silke. Om vi skulle være fullstendig selvforsynte ville vi raskt merke at en god del råvarer forsvant ut av sortimentet vårt. Så er vi kanskje enige om at en del import er nødvendig, men hvor skal de forurensende prosessene utføres?
Flere vil hevde at vi egentlig ikke trenger å produsere mer klær i det hele tatt. Det er produsert mer enn nok for flere generasjoner fremover. Gjenbruk av eksisterende klær er løftet frem som en av løsningene. Nå visere tallene at søkelyset på gjenbruk foreløpig har dempet lite på våre handlevaner. Vi liker fortsatt å kjøpe nytt. Gjenbruk krever bedre tid, du må saumfare flere butikker for å finne noe som er i din størrelse, kanskje krever det at du kan sy, eller er villig til å betale noen andre for å gjøre det.
Arbeidsplasser
Vi støter på flere etiske dilemmaer i miljødebatten. En av dem er arbeidsplasser. Det meste av klesproduksjonen er i dag satt ut til land som trenger arbeidsplasser. Det gjør inntrykk når vi vet at tekstilindustrien står for ca 84 % av de samlede eksportinntektene i Bangladesh. I tillegg sysselsetter industrien rundt 4,4 millioner, hovedsakelig kvinner fra landlige områder. Om vi skulle legge ned industrien i morgen ville vi sende millioner av sårbare mennesker ut i fattigdom. De blir verken møtt av et NAV med arbeidsledighetstrygd, eller gode muligheter for utdanning. Vi må med andre ord klare å ha det globale overblikket, samtidig som vi vurdere de lokale konsekvensene.
På samme tid som industrien er viktig for land som Bangladesh kommer den andre siden av regnestykket inn i form av forurensning. Industrien forurenser matjord, og en vannkrevendeindustri legger beslag på en viktig ressurs i et område hvor tilgang på rent vann er mangelvare.
En redusert produksjon vil være et gode for miljøet, men ha store konsekvenser for kvinnene som mister levebrødet sitt. Det er lite trolig at Bangladesh alene vil være i stand til å løse dette problemet uten at det internasjonale samfunnet bidrar til løsninger som kan sikre andre arbeidsplasser. Samtidig støter vi fort på et nytt etisk dilemma, hva om endringer i utdanning og høynet levestandard fører til at stadig flere får økt kjøpekraft og ønsker å være med på forbruksfesten? Hvordan kan vi i vesten trekke opp stigen etter oss og si, beklager, men vi har brukt opp alt, men vi vil gjerne fortsette som før fordi vi er blitt godt vant.
Vi trenger ikke se lengre enn til eget land for å se hvor langt vi er villige til å strekke oss for noen få arbeidsplasser. Viser store aktører interesse er skog lite verdt. Hytteutbygging har gått fra kos til protest og lokalpolitikere står i spagat mellom ønsket om arbeidsplasser og behovet for vern av uerstattelig natur. Mange har også fått øynene opp for at oppdrettsnæringen ikke bare betyr vekst og arbeidsplasser, men også død og ødelagt havbunn.
Longing for less
Som et motsvar til ønsket om ukontrollert vekst har den Nederlandske kunstneren Arne Hendriks (4) de siste åtte årene arbeidet med en utstilling hvor han snakker om «Longing for less». En lengsel etter å bli mindre. Mennesket har takket være den medisinske utviklingen og bedre ernæring blitt både eldre og større. Det innebærer også at vi vi krever mer ressurser både i form av mat, plass og klær. Fordi det er store forskjeller på størrelse blir det også større variasjon i hva som må være standard. Hendriks spør, hva om vi vi gikk inn for å heller ha et ideal om å bli mindre og ønske oss mindre. Det ville kreve mindre ressurser, i tekstilindustrien ville man kunne ha mer standardiserte størrelser med redusert svinn, mindre matproduksjon etc. En provoserende tanke for en del, samtidig må det være takhøyde for å spørre når nok er nok.
Merk, dette er en del av et blogginnlegg tidligere publisert på www.helles-syskrin.blogspot.com.